Jeg snakket ikke med noen om denne opplevelsen før syv år etter at det skjedde. Ikke med familie, ikke med venner. Unntaket var en kort periode i privat behandling rett etter hendelsen, der jeg fikk påvist PTSD, men uten å snakke om følelsene rundt det.

Etter det gikk livet mitt videre. Jeg gjorde stor progresjon på kort tid, ved egen hjelp. Uten støtteapparat. Når jeg ser tilbake på det er det et under at jeg har overlevd og spesielt i den perioden.

I syv år fungerte jeg som vanlig. PTSD symptomene har alltid fulgt meg, men disse styrte aldri hverdagen min i noen stor grad. Jeg holdt meg konstant opptatt, en måte å unngå å føle hva som egentlig skjedde på innsiden.

Så kom følelsene og de virkelige symptomene på PTSD, først etter syv år. Ikke gradvis, ikke forsiktig, men på et tidspunkt der jeg minst ventet det.

Tidligere hadde jeg også symptomer som panikkangst, panikkanfall, skvetten og varsom for bestemte lyder knyttet til hendelsen. Allikevel var jeg i stand til å fungere i hverdagen.

Jeg var kommet til et sted i livet hvor jeg trodde den siste brikken hadde falt på plass. Et sted der jeg kunne forvente å kjenne meg trygg og hel. I stedet åpnet noe seg i det den brikken falt på plass. For mange gir dette kanskje ikke mening. For meg gjorde det det først i ettertid.

Når kroppen føler seg trygg nok til å huske

Jeg forstod dette tydeligere en gang da jeg var på en yoga time. Det er en type yoga der man holder stillinger lengre, lar kroppen roe seg ned og nervesystemet lander. Midt i timen begynte en person å gråte. Ikke stille, men ukontrollert, lenge.

Jeg kan ikke si hva personen følte. Men jeg kjente igjen mekanismen. Når kroppen endelig opplever trygghet, kan det som har vært holdt nede i årevis, komme på en gang.

For å fungere i hverdagen er mange av oss nødt til å skru av deler av oss selv. Jeg gjorde det samme. Ikke bevisst, men nødvendig. Når jeg ikke viste empati for meg selv, hadde jeg heller ikke tilgang til empati for andre i visse situasjoner.

Avkobling er også en overlevelsesstrategi

Tidligere kunne jeg kjenne ubehag, til og med irritasjon, når temaer som overgrep kom opp. Ikke fordi jeg manglet forståelse, men fordi ekte følelsesmessig kontakt ville krevd at jeg anerkjente noe i meg selv jeg ikke hadde kapasitet til å møte.

Jeg hadde kognitiv empati. Men følelsene var ofte utilgjengelige. Og nå forstår jeg hvorfor: hadde de kommet tidligere, hadde jeg ikke fungert i hverdagen.

Det handlet aldri om andre. Det handlet om beskyttelse.

Først nå når jeg var på et tryggere sted i livet på alle aspekter, fikk følelsene rom. Og med dem kom også en dypere emosjonell empati, både for meg selv og for andre som har opplevd krenkelser. Det er en av grunnene til jeg velger å dele nå.

Jeg ønsker å være en stemme for de som ikke makter. For de som bærer på skam og kanskje skyld. For de har fått høre: “Dette skal du tåle”.